Livet er en evig kriiiiise!!

Status til undertegnede er snarlig å runde et nytt rundt tall.                                     (Ja 40 ,så ingen kan beskylde meg for å gremmes over det. For det gjør jeg altså ikke, det er helt fint! Helt topp faktisk!) I  den anledning kan det virke som om jeg er midt i en 40-årskrise siden jeg til stadighet står midt i,  langtekkelige og ikke særlig nytenkende påstander og undringer rundt det å være menneske. Men faktisk har jeg alltid holdt på slik, så jeg kan med det samme avfeie den såkalte «40-årskrisen» som bare tull. Spør du meg er det alltid en krise på gang…. 

I 10-årsalderen handler det om å komme ut av en dormende barndom hvor «ting bare skjer» rundt deg, og du følger egentlig forholdsvis «bare med», aksepterer og tror det er slik det skal være. Men det er egentlig bare helt krise! Du har bare ikke skjønt det helt enda. Kanskje har du protestert litt mot å bruke ullundertøy, og erklært at du hater fisk, men enn så lenge er du ganske flink til å følge strømmen.

Ti år senere har du derimot fått prøvd deg en helt del. Man flakser inn og ut gjennom «between»,(tiden før man er tenåring..og om DU syntes det var vanskelig- se for deg hvordan det er for dagens betweeners!!) samler kropp og sjel med ett mål for øyet: å overleve  tenåra, med noen erfaringer rikere, helst flere gode enn dårlige, og gjerne noe man kan le av..(ei god stund senere i allefall).. Denne perioden består av utfordringer av en slik karakter at man helst burde ha et kriseberedskaps-team rundt seg.. men det er vel forunt de færreste. Kjærlighet skal bli til hat, hat skal blir til krig, latter til gråt, og gråt til latter. Oppe i det hele er man underutviklet, eller skal man si overutviklet emosjonelt og hormonelt. Man har mer kviser enn vett, og humørsvingningene er tettere enn svingene på Dovrebanen. Man skal i det hele tatt være glad man er i stand til å stå oppreist når man når 20-åra.

 

 

tjaa.. det er i allefall liv!!!

20-åra, består av skape, kave, lete, undre etter utdanning, reiser,  jobb og partner. Her veksler det litt hvilken rekkefølge man følger. Humørsvingningene er fortsatt med,  og om de er et resultat av, eller om de forårsaker at man bytter utdanning, reiser, jobb og / eller partner vites ikke , – men det er i allefall mindre kviser. (spesielt i siste innspurt mot 30 når man er lei av livet på byen, det er mindre junkfood på vei hjem). Noen får til og med barn i denne fasen, og lever med tørkestativer på stua fulle av vaskede ullbleier, samtidig som man skriver bachelorer og får nurket til å rape. Dermed er fasen hvor man  må kjenne  på gapet som et Grand Canyon mellom venninner MED barn og venninner som er UTEN barn.

Venninner møtes igjen på barselcafe i 30-åra. Nå handler det om boksirkler, videreutdanning, selvutvikling, og hvilken økologisk ull som er god nok for barnet ditt.  I tillegg til nok en runde med skape, kave, lete etter utdanning, litt mindre reiser, og  kanskje ny partner og jobb. Man klipper håret kort, og blir flinkere til å si NEI.  Likevel er strømmen av utfordringer endeløs der man  gjør sitt beste for å sjonglere seg  gjennom våkenetter, svigermødre, vannkopper, poser under øynene, karriere, ekteskap, relasjoner til verden, kaniner på avveie, og behovet for å puste.

*** Local Caption *** HISSIGPROPP: Ikke krangle med pene damer.

Ny uke, nye muligheter…øøøh.

 

Så hva er det med dette livet? Av kjøtt og blod, motgang og medgang, gråt og latter, årene går, og innimellom finnes små lysglimt som gir stor mening og  gir et ankerfeste i galskapen.  Enn om noen hadde  fortalt meg om ankerfestet litt tidligere.. Kanskje allerede når jeg var barn?

Ankerfestet er å se en rød tråd gjennom galskapen, å vite at det faktisk går framover selv om det ikke ser slik ut. Å vite at alt alltid er i forandring.  På godt og vondt. Å derfor lære seg å løfte blikket, ta et skritt til siden, puste med magen og tre ut av det som møter deg, forankret i noe dypt i seg selv, så kan stormen og galskapen rase rundt deg uten at du mister fortøyningen og havner på dypt vann. Og om du nå havner på dypt vann, så sørg for å ha et så  solid fartøy at du tåler stormen.

Skulle ønske noen lærte meg at ting skjer rundt deg, og at man ikke behøver å reagere på alt. At man kan betrakte og svare uten å kaste loss og ri gjennom høye bølger og dype daler bare fordi resten av verden gjør det.. At man kan holde seg godt forankret i en kjerne, tilstede i nuet framfor ytterkanten av framtid eller fortid.

Så hvordan øver man opp denne evnen da?

Gjennom yoga, gjennom mindfulness,  gjennom meditasjon. I alt som skaper stillhet og ro. En pause i alt tankekaos og føleri. Et sted hvor man kan være istedet for å gjøre.  Det stedet hvor man kan tillate seg å la være å identifisere seg med tankene sine.

Kanskje jeg kan gjøre  det litt enklere for meg selv de neste ti årene. Lever stadig i håpet. Og bittelitt i nuet.

image030

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s